Sommerferie på forskudd

I dag pakket vi bæremeisen jeg og jentene, og tok oss en tur ut. Pappa'n var dårlig, så vi tenkte det var best å rømme huset. Den yngste hoppet av glede da hun skjønte hun skulle opp på ryggen. Den eldste hjalp til etter beste evne med pakking, matlaging, bleieskift og påkledning. Det skal ganske mye med når man planlegger piknikk. Den mellomste lette frebilsk etter såpebobler, uteleker, hoppetau, boomerang og sko. Til slutt - etter omtrent tre kvarter med fullt kaos - sendte modern ut de store,satset på at alt var med og at alle hadde gått på do slik de hadde fått beskjed om, slang den lille på ryggen og låste døren.

Den mellomstes bestevenn på disse kanter av byen var dessverre ikke hjemme, så det var ikke selskap å få annet enn i minien. Storesøster er teit om dagen og stemødre duger ikke til å leke med. Derimot kan sistnevnte bidra med å få bedre teknikk på sandbygging og har dessuten et vell av uinteressante blomster -, tre-,fugle- og dyrenavn å by på underveis. Den eldste nikker høflig til den slags, den minste nikker og er helt med mens den mellomste febrilsk forsøker å lære navnene, og det skal hun ha - gårsdagens blomster sitter som klistret: humleblom, forglemmegei og hundekjeks. Men storknebbene var uinteressante å kunne. Dagens blomster: skogstjerne og bittekonvall - de andre hadde man det da alt for travelt til å lære...

Turen gikk opp til drikkevannet, som det heter på folkemunne. Der har de laget til badestrand med sand og perfekt pikniksted. Ender er det også der, men andungene er borte siden sist. Muligens er det røyskatten som har tatt dem? De var der for to uker siden, men nå er de borte vekk. Fra drikkevannet gikk vi på oppdagelsesferd i skogen før vi gikk hjemover igjen fordi småtten trengte å sove. Men før den tid hadde vi fått på plass sommerblomster, våte klær og skrubbsår.

Gårsdagen førte forresten til lett forbrente kinn og neser her i gården. Båttur til Lysøen og Ole Bull satte spor både på kropp og sjel. Jentene koste seg med å styre båten - og har blitt ganske gode på det -mens mor i huset nøt en liten fristund og sovnet sammen med minsten etter først å ha trukket inn lenge etterlengtet sjøluft. Neste gang jeg er på Sunnmøre må jeg ut til havet kjenner jeg. Det hjelper ikke helt verken med Oslofjord eller innaskjærs skjærgård. Lysøen var deilig - selvsagt var vi innom villaen og så, men det beste var nok spaserturene på de hvite stiene. Den lille løp og snublet og løp og snublet og løp. Den eldste fikk prøve ut kartkunnskapene sine, og med god hjelp av båteieren fant hun tårnet og grotten før oss andre. Mor i huset er vant med Skaugumsåsen i Asker og fikk alle til å brase nedover skogen for å komme raskest mulig til båten i stedet for å gå rundt.Det var jo sti og dessuten ikke så alt for bratt. De andre voksne hadde visst hjertet i halsen på vegne av den lille. På vei tilbake forsto minsten at man skal vinke til båter man møter og vinket flittig mens de andre satt ved roret.

Takk til gode venner for sol og sommer og sjøsprøyt! Det gjorde godt for oss alle! og jammen var det godt vi fikk utnyttet sommerværet - i skrivende stund pøser det...

barnespråk

I månedsskiftet mars/april var det en stund siden vi hadde sett solen her i Bergen. Hjemme hos oss var vi allerede godt innforstått med at det våte fra himmelen er vann og kalles "jejn". "Nø" var også velkjent og elsket. Vi har noen gode naboer som Signe Maria og jeg går tur og drar på ekskursjoner med. Denne dagen vi var ute på trilletur med naboen og småtten der i gården, og Signe var allerede godt i gang med å fortelle oss om turen vår. Plutselig tittet solen fram bak en sky, og den lille ble helt stille et øyeblikk. Så skåttet hun opp på meg og naboen med jubel i øynene, strålte opp i et stort, begeistret smil, pekte og sa med ettertrykk i triumf over å vite hva dette store gule var:
Lys!


Noen uker senere, i påsken, var vi i Berkeley, California, for å bli kjent siden vi skal flytte dit til høsten. Mens vi var der oppdaget jeg hvor fort de små lærer - plutselig snakket den lille (da 16 mnd.) om mommy, sa bye bye og hello til alle og lekte "peek-a-boo" med pappan's kommende kollegaer. Dagen etter at vi kom var vi sammen med en gjeng opp i Tilden Park, et fantastisk naturområde rett ovenfor byen. For å tilfredsstille den lilles behov, hun og Ben på 22 var de eneste som var yngre enn meg, besøkte vi en liten bondegård med mange forskjellige dyr. En i følget hadde med mat som vi matet dyrene med, og småtten elsket hvert sekund. Nesten uutholdelig fantastisk var det da hun sto der med sellerien i hendene og nærmet seg kua. Hun skalv av spenning mens hun gikk nærmere, og stoppet opp i forskrekkelse når kua tok et skritt mot henne. Så tok hun seg skikkelig sammen og rakte fram hånden. Kua stakk den lange tunga si ut, grep fatt i sellerien og trakk den til seg med et lite rykk. Ungen stoppet helt opp -til og med pusten - mens hun vurderte hva hun skulle gjøre. Mens hun sto der stakk kua tungen fram igjen og slikket hånden i jakt på mer mat. Den lille gjorde rask retrett og løp i retning mammas armer.Dagen etter traff vi mannen med sellerien igjen i et selskap. Ungen så på ham en lang stund før hun bestemte seg, men så pekte hun på mannen: "MØ!"

Hun har forresten lært seg å telle til to. Dagen før himmelspretten satt hun oppå stellebordet som hun pleier mens vi holder på med morgenstellet. Hun satt med en kam i hver hånd - som hun pleier - og så på dem, så satte hun øynene i meg og sa med dypt alvor og stor intensitet: "To kam". Tilfeldig? Neppe, for siden har hun stadig sagt fra om det er to av noe, som for eksempel to sko, to bananer, to bøker eller to barn. Er det en,tre eller flere derimot, sier hun ingenting...

mamma - dæ -brrrrrrrrm - bl - ys- mamma - bape!

Ettåringen her hjemme kommuniserer for harde livet, eller i alle fall forsøker hun riktig hardt å kommunisere til tross for mors manglende evner til å forstå. Skjønt setningen over, den skjønte jeg til slutt. Vi sto og så ut av vinduet en tidlig morgen. Den lille insisterte på at det var noe jeg måtte se og prøvde gang på gang å få meg til å fatte. Jeg prøvde etter fattig evne å gjette hva det var jeg skulle se - dæ skjønner jeg jo tross alt at betyr der, og brukes det da er det noe som er viktig å se på, men hva? Så begynte bilen nede i krysset å kjøre - det er da brrrrrrrrrm bl kommer - så er interessen for bilen i gata med damen som setter seg i bilen og kjører, borte, i stedet ser ettåringen lyset på andre siden av veien der det akkurat har satt seg en fugl, før oppmerksomheten vendes derfra til apekatten. For om noen lurte, betyr bape ape... Pipipi er pingvin (ja da, det kommer av kjenningsmelodien til Pingu), bo er bok, hmush er mus og voff er hund (og ellers er det opptil flere forståelige og uforståelige ord og lyder som går igjen). Det er ufattelig gøy å være vitne til hvordan språket utvikler seg og hvor fort det skjer. Det var utrolig da hun begynte å gå selvsagt, men dette at det går an å kommunisere med ungen er bare fantastisk.

jeg er forøvrig dypt fascinert over alt man kan klatre på. Bord, stoler, krakker, bokhyller, senger osv. det skjønner jeg, men å ta kassen man har lekene i og hive alle lekene på gulvet for så å ta kassen med seg fra stua til kjøkkenet for å bruke den til å klatre på så man når enda lenger inn på kjøkkenbenken, det imponerer (og frustrerer). Den slags må kalles rimelig målrettet.

Så mye fra hjemmefronten. Ellers er jeg opptatt av hverdagslige spørsmål som skolevegring, skulking, vurderingsskjema, vurderingskriterier, timeplaner, vikarer og dess like. Skolehverdagen er travel og ingen dager er like unntatt at de alle er alt for fulle, da. BT har skrevet en del om det der i det siste, og det er absolutt verdt å lese.

Dagene flyr...

Noen ganger stopper jeg opp og lurer på hvor dagene ble av. Høsten kom - og har snart gått. På hjemmefronten skjer store endringer hele tiden. Dagen etter ettårsdagen gikk den lille, og nå setter hun øynene i meg fra den andre siden av rommet. Løfter armene høyt opp i været, skyter magen fram og rumpa ut og så stabber hun avgårde svært så målrettet inn i mammas armer (med mindre hun finner noe mer interessant underveis da) full av tillit til at dette går bra, og at mamma er der. Vel framme legger hun armene rundt halsen min,klemmer til, trykker seg inntil meg og kommer med koselyder. Fins det noe deiligere?

Arbeidet går sin gang. Det er stadig noe som skjer; enten det er de daglige rutinene, konflikthåndtering, kontraktskriving, timeplanendringer eller planlegging av gudstjenester. Vi kjeder oss i alle fall ikke:-)

Jeg savner tid til å sette meg ned og lese. Øverst på leselisten min (etter nødvendig fagstoff og oppdatering på forfatterne 10 klasse har valgt ut for særemne) står Bjørn Olav Nordahls debutbok (skjønnlitterære debut vel og merke) Nesten tilstede. Jeg har lest og hørt mye om den, men så lenge jeg ikke har lest den vil jeg nøye meg med å si at omslaget er riktig flott. Det var også kommentaren fra han jeg bor med.

For en liten stund siden var vi i Danmark igjen, da fikk jeg tid til å lese litt om Aristoteles og hans tanker om hukommelse og erindring. Det er ting som jeg var opptatt av da jeg holdt på med masteravhandlingen min, men som er kommet på avstand pga arbeid i Volda og her i Bergen. For håpentligvis får jeg tid til å ta det opp igjen.

Ellers? Det er høst - med alt det innebærer av vær, oppgaver som venter, tanker og undring. Heldigvis er det snart advent!

Bokens folk

Jeg har forsømt denne bloggen det siste halve året fordi det ikke har vært så mye å skrive om annet enn fra den intime familiesfæren. Baby vokser og blir større, nå krabber hun rundt og vi må løpe etter for å være sikre på at hun ikke finner et eller annet som kan være farlig for henne. Som mange andre står vi uten barnehageplass, og jeg må begynne å arbeide ganske snart. Det er stressende, men vi håper på å finne en snill og hyggelig dagmamma som kan ta seg av henne fire dager i uken eller der omkring. Hun er - selvsagt - verdens vakreste lille barn.

Men det er ikke på grunn av henne jeg skriver nå. Derimot har jeg nettopp blitt ferdig med å lese en bok jeg fikk til fødselsdagen min. Bokens folk av Geraldine Brooks er på ingen måte en ny bok, men jeg har ikke fått lest den før nå. Historien er fengende,med gjenoppdagelsen av "Sarajevo-haggadaen" og undersøkelsen av den som hovedlinje, forskerens oppdagelser av ulikt "avfall" (en vin-flekk, en flekk med saltvann, en sommerfuglvinge og et hvit hår) gir fortelleren mulighet til å gå tilbake i tid og fortelle episoder fra kodeksets (håndskriftet)historie.Jeg har allerede begynt å oppdage fascinasjonskraften i gamle håndskrifter takket være min kjære og fascinasjonskraften i religiøs kunst som sådan har en god venninne jobbet lenge med at jeg skulle oppdage for alvor - og hun har lykkes ganske godt. "Sarajevo Haggadaen" ble til på slutten av 1300-tallet og er utstilt i Sarajevo, men Brooks bok er fiksjon og utnytter at vi ikke egentlig vet så mye om håndskriftets historie. Haggadaen er virkelig eksepsjonelt vakkert. Etter å ha lest ferdig Bokens folk lette jeg opp bilder av haggadaen på internett. Det fins mange av dem, og nettsøkingen har ført til at jeg vil til Sarajevo for å se boken på Nasjonalmuseet der. Bildene i haggadaen forteller den jødiske urhistorien og om pesach på en fantastisk måte, og for meg som har vokst opp med det første testamentet som like viktig som det nye testamentet i Bibelen og kjenner disse historiene godt, er det helt fantastisk å se dem gjengitt i bilder på denne måten og kunne huske fortellingene gjennom bildene. På denne tyske siden kan man se mange bilder fra Sarajevo haggadaen.
Geraldine Brooks' bok er forøvrig absolutt verdt å lese...

Mammliv fortsetter...

Baby vokser og trives, og nå begynner jeg å få mer tid til annet enn amming og bleieskift. Blant annet har jeg kommet igang med å lese aviser igjen. Men ingenting slår radio - den surrer og går, og slik får jeg med meg litt av det som skjer utenfor min egen lille verden. Å gå med barnevogn til byen er mer eller mindre umulig for tiden - i og med at snøbrøyting pr definisjon er det samme som å salte blir det bare grums, og vi må slite verre med å dytte vogner. Hva gjør de med rullestol i sånn her føre?! For oss blir det enten buss eller å bli hjemme. Kjedelig! Men det er en gave å kunne dra ned til byen igjen etter at forurensningen har blitt noe bedre - takk for vind! Hvor blir det av satsningen på kollektivtrafikken? Og hva med bedre brøyteutstyr (for eksempel å satse på biler som kan skrape..)?

Baby holder forresten på å lære seg å gripe - utrolig spennende å få være vitne til hvordan hun tar stadig nye skritt i retning av å erobre verden! Jeg venter ellers spent på å høre latter som hittil har vært forbeholdt mormor og pappa.